Styrke, hvor ble du av....?
Jeg trodde jeg endelig hadde funnet deg,
men nå kan jeg ikke finne deg igjen...
Hvem er det som har stjålet deg?
Jeg må finne deg igjen...
uten deg er livet tungt..
Uten deg er det så vanskelig å løfte hendene...
Uten deg er det vanskelig å finne de rett ordene
og å sette den ene foten foran den andre..
Styrke, kom tilbake...!
Så, et glimt av lykke - bare et mikroskopisk glimt...
og DER kom styrken forsiktig tilbake.
Kanskje jeg burde bli litt mere glad...?
Ikke på grunn av ; men på tross av, alltid!
Der har styrken gjemt seg...
og når jeg leter i gledens små øyeblikk,
vokser styrken i meg igjen..
Jepp, det var den stooore svarte og hvite hunden - en karelsk bjørnehund faktisk ;)
En liten jente, eller er hun egentlig det...?
De unge fingrene stryker og stryker
over pelsen til en vakker hund med snille brune øyne.
Det er så godt å sitte der å kjenne varmen og tryggheten
ved å borre fingrene og nesen inn i den myke pelsen.
Denne hunden, hennes beste venn, vet alle hemmelighetene hennes.
Dette som hun aldri kan fortelle til noen,
det er for farlig.
Ikke engang en dagbok med stor hengelås er trygg,
noen kunne jo finne den en dag.......
Men hunden ser og forstår alle ting.
Han trenger ingen forklaringer med vanskelige ord
- som er så vanskelig å finne.
Han bare ser henne inn i øynene og gir av sin kjærlighet,
den som hun trenger så sårt.
Det er som om han alltid vet når hun trenger ham.
Da er han der med en gang, tålmodig, myk og sterk.
Den lille jenta vet hvor sterk han er.
Hun har sett ham dra pulken, med både henne,
broren og moren gjennom skogen en kald vinterdag.
Hvordan han ved ferten av en elg helt kunne glemme vekten,
og løpe avsted som om det ikke var noen pulk der.
Hun hadde sett ham dra pappa'n hennes overende så lett som bare det,
men- når han gikk med henne ,
da passet han på henne - og enset ikke noe annet...
Tenk om han hadde vært der og sett hva far gjorde med henne...
Nei, det er for farlig!
De voksne ville ikke skjønt det og trodd at han hadde blitt farlig igjen,
slik som han var før han bodde hos jenta.
Før han kom til henne, bodde han hos en slem mann
som slo ham med stokker og hadde ham bundet
med en diger kjetting til veggen på uthuset.
Hunden hadde aldri hatt det noe godt,
til en dag da pappa'n til jenta kom og tok ham med hjem.
Hunden vet hva smerte er.
Nei ; hunden og jenta skal alltid være isammen.
Hunden setter seg enda tettere inntil henne,
som om han vil smelte sammen med henne
og bære bort all smerte, sorg og forvirring.
Og, - merkelig nok, kjennes det ut som om
han absorberer alt sammen i den myke pelsen
og verden blir et bedre sted i en liten stund.
Hunden slikker bort de salte tårene hennes,
og ser henne undersøkende inn i øynene,
som for å forsikre seg om at hun har det bedre nå.
Så reiser de seg og løper ut i hagen for å leke,
to gode venner som for alltid vil være knyttet sammen
med usynlige bånd av smerte og kjærlighet....
Takk King - du lever fortsatt i hjertet mitt!
Som en tidevannsbølge skyller livets krumspring
over sesonger i virkelighetens realiteter
Gode dager og onde dager...
Hjelpesløst kastes en inn i bølgene,
og en mister fotfestet i endesløse følelser...
Stor er lettelsen når en setter foten på fast grunn og redslene slipper taket
Glede, frykt, forvirring, sinne..
Følelser som gjør en sinnsyk i gjerningsøyeblikket
En Far med benene dinglende på kanten av graven..
En datters fortvilte hulk....
Stormkast som blinder en fullstendig...
Så, uten forvarsel - fast grunn under føttene...
Håp, lys, glede, forvirring...
Denne sesongens tidevannsbølge trekker seg tibake
- for denne gangen.
Mitt indre rom...
I mitt indre rom finnes en hage..
Den ser ved første øyekast helt kaotisk ut...
Hvis en besøker denne hagen,
vil en finne roser i alle farger og fasonger..
Liljer og solsikker,
trær og busker av forskjellige slag..
og stier...
Noen gjengrodde, og noen velbrukte..
Noen steder er blomstene visnet,
på grunn at mangel på lys og omsorg.
Andre steder et det villniss av ugress og tornekratt.
Min hage er på en måte unik,
men jeg er ikke alene om å ha en slik hage...
Reisen dit tar ikke lang tid, men kaoset et kjempeprosjekt.
Orker jeg å rydde nye stier..?
Brette opp ermene og røske opp ugress og tornekratt.?
Grave så dypt at jeg får med meg alle røttene..
og plante nye minner.....?
Jeg har lyst til å stoppe opp og beundre fiolene,
løvetannen og den duftende kaprifolien..
Stoppe opp og dvele ved alt det vakre der inne...
bare sitte på en benk i min indre hage og finne ro..
Det er en tid for alt..
En får lov til å beundre og nyte det vakre...
Men om det vakre skal få leve..
må ugresset bort før det stjeler lyset og kveler alt liv..
Jeg bretter opp ermene, tar med meg det redskapet som trengs..
Og begynner å rydde i mitt indre rom i en en tilsynelatende kaotisk hage....
Fjern støyen innimellom!
Støy, hva mener jeg med det? Vi lever i en verden full av støy både inni og utenpå.
Det er denne indre støyen jeg er mest bekymret for i mitt eget liv.
Alle gjøremål som kverner rundt i hodet, stadig på farten inn i de neste minuttene - alltid et hestehode foran - for sikkerhets skyld.
Dette er vel typisk spesielt for oss damene.
Vi lever i fortid, nåtid og fremtid - samtidig!
Jeg hadde en interresant samtale her for en tid siden angående dette å være "på" hele tiden.
Følte meg så sliten hele tiden og forklarte litt av livssituasjonen min til vedkommende.
Hun nevnte på spørsmålet ; "Når har du helt fri da..?" Og svaret mitt ble litt skremmende... "Aldri egentlig"
Når jeg står opp om morgenen er det full fart med ungene - tenke fremover i dagen og være forutseende i forhold til skoledagen, aktiviteter, kjøring, henting osv. osv. - Hele dagen legges frem i hodet som et tidsskjema med diverse punkter plottet inn med margin for uventede forandringer.
Så er det best å få unna diverse gjøremål i tilfelle det plutselig kommer en telefon eller noe annet som forstyrrer planen. - Og det skjer jo ofte! Plutselig er det en eller annen som trenger trøst, oppmuntring råd eller veiledning. Klokka 7 om morran eller 9 på kvelden..... Jeg er "på" og tilgjengelig 24 timer i døgnet.... I tillegg må en planlegge uka, måneden og ting som ligger lenger frem i tid.
Sånn går det gjennom hele dagen - til søvnen endelig overtar for tanken, forhåpentligvis.........
Finnes det ikke en "av" knapp da? I den samtalen fant jeg ut at dette en en helt umulig måte å leve på.
Jeg og flere med meg har jo denne konstante støyen på innsiden - en konstant dialog hvor gårsdagen analyseres og dissekeres med et kritisk blikk, og fremtiden planlegges og organiseres etter beste evne.
Ikke rart folk blir utbrente!
Jeg hører jo ikke i all denne støyen!! Hva er det jeg absolutt skal høre på da??
Jeg ønsker å kunne lytte til kroppen, den indre stemmen, Herrens stemme, den stille hvisken som kan gi råd og veiledning i alle ting.
Derfor har jeg innført "time-out" ! Hva er det? Jo, jeg har satt av to steder i kalenderen pr uke hvor jeg ikke er tilgjengelig. Jeg har en avtale - med meg selv!
Da ble det mere konkret og ikke så svevende.
En liten time-out hvor jeg kan være bare meg, og gjøre noe som jeg har lyst til - og til å lytte!
I denne time- outen er det ikke lov til å planlegge, analysere eller dissekere noen ting ,
det er bare en ting som er tillatt; det er å være Solfrid.
Det er ikke lett - men med litt trening vil det bli en velfortjent pustepause hvor jeg får ladet batteriene og igjen er klar for verdens indre og ytre støy.
Her er "av" knappen! Jeg fant den - måtte vel lage den selv - men der er den altså, fin og blank med skriften ; "av og på" og da er det bare å strekke seg ut og bruke knappen riktig!
Fri vilje...?
Fri vilje hva er det?
Er det noe som gir meg rett til å bare buse rundt som jeg vil
- uten tanke på konsekvenser, for meg selv og andre?
Noen ser ut til å mene det.
Men den frie viljen er en gave - jeg er fri til å velge den gode veien - eller det motsatte.
Uten denne frie viljen blir vi hjernedøde og iskalde mennesker.
Ønsker vi dette?- nei det tror jeg absolutt ingen er forkjemper for.
Valgene vi tar - enten de gode eller de dårlige (eller de som er forkledd som gode...)
vil alltid ha konsekvenser.
"Det du sår, skal du også høste" - den gode veien vil alltid føre til noe godt!
I dagens samfunn er vi tilpasset "fast- food" kulturen. Alt skal være lettvint og behagelig.
Kjennes det godt så er det bare å gjøre det..... Dette fører til at vi ikke ser lenger enn til nesa, og når vi sitter der med konsekvensene - dårlig helse, opprørske tenåringer, dårlige tenner, elendig Gudsliv osv osv ...
DA skylder vi på Gud og alle andre for vår situasjon!
Det er på tide at hver og en bruker sin frie vilje til å velge gode, langsiktige løsninger - kjedelig synes kanskje de fleste. Men du verden hvor herlig det er å nyte fruktene av det treet eller frøene om du vil, og vite at det er et produkt av at du på et eller flere tidspunkt i livet valgte å grave dypt, bli skitten og svett, vanne og stelle og være tålmodig.
"Easy come - easy go" - det som kommer lett - forsvinner lett;er et utrykk som har mye visdom og sannhet i seg.
Vær ærlig, brett opp armene og bruk denne gaven - din frie vilje - til å ta riktige valg i livet og nyt senere alle de gode konsekvensene på en måte som gjør deg til en herlig og glad livsnyter!
Da er du på riktig vei!!
I et glimt, i brøkdelen av et sekund,
bak florlette gardiner....
Der skimter jeg noe...
Jeg sitter fast i min egen hjerne,
og rekker ikke bort for å røre ved dem.
Vinden rører ved gardinene
og glimtene trekker meg mot seg..
Jeg vet at der, bak de florlette gardinene
finnes svar...
Jeg vil komme til å se mer, mer av hvordan ting virkelig er...
Bak bardinene er det lyst...
så lyst at mine begrensede øyne
nesten ikke kan tåle det..
Men jeg er som fanget,
facinert og nysjerrig på samme tid..
Klarer ikke å ta blikket bort...
Hvem og hva vil jeg finne der..?
Jeg vet at det er godt,
og viktig.
Jeg strekker hjernecellene,
vil tvinge dem til å oppfatte hva jeg ser...
Kjære vind; blås bort de florlette gardinene...!
Fjern sløret fra mine øyne, så jeg kan se...
Blås gjennom hele meg
og fjern alt som står i veien for at jeg kan se klart...............
Når dager gryr, slipper mørket taket...
Søvnen, drømmene, natten viker,
og lyset fyller mitt indre rom.
min Himmelske Far slår på lyset,
og jeg kan se ting som også var der i natten.
De har vært der hele tiden, men skjult av nattens mørke..
Jeg gnir søvnen ut av øynene,
og rister av meg nattens uro,
og der; helt tydelig får jeg se.
Den oppstandne Jesus er midt i rommet....
Han har vært der hele tiden,
men mørket har blindet meg.
Jeg trodde jeg visste hvem han var...
Men nå ser jeg det - jeg bare drømte.
Når dagen gryr, viker mørket..
og de dansende skyggene av fortiden
blekner og forsvinner..
En ny dag, med lys og innsikt..
i de ting som lå skjult der i mørket..
Jeg ser...som mellom florlette gardiner..
et glimt av noe vidunderlig,
en mann med åpne armer,
som ber meg komme
og vaske søvnen ut av øynene mine,
slik at jeg kan se klart hvem han egentlig er,
og speile meg i hans øyne..
og se sannheten om hvem jeg virkelig er...
Et Ord..
Kan drepe drømmer...
Kan skape frykt..
Kan smelte isen..
eller skape isfronter.
Et Ord..
Kan skape tro,
eller tvil..
Det kan bygge..
eller rive i filler..
Et Ord..
Kan gi trygghet...
Kan skape glede..
Kan hjelpe,
og forløse...
Bare ett ord..
sagt i tankesløshet..
Kan skape krig..
Et Ord sagt i kjærlighet..
Kan skape fred..
Det er en tid for å tale..
Og en tid for å tie..
Vei dine Ord med omhu,
fordi de er skapende..
Hva ønsker jeg å skape ?
Med mine Ord...
Det er mitt og ditt valg hver gang vi åpner munnen...
Mor
Myke hender når verden er hard..
Et varmt og talende blikk som kan si tusen ord..
En vennlig stemme som alltid rettleder..
Et mykt fang å synke ned i..
Full av ubetinget kjærlighet..
og full av evig optimisme...
Klar med hjemmebakte boller og nyskuret hus..
Finns du?
Finnes denne spesielle og perfekte mor..?
Vi mødre ønsker å være sånn,
men dette glansbildet er bare det - et glansbilde...
Ingen klarer å være sånn hele tiden, og det er bra!
For om vi er så perfekte setter vi feil standard for våre barn og oss selv.
Om vi er ærlige og ekte,
kjærlige og ufullkomne,
vil vi lære våre egne døtre;
å elske seg selv som de er,
og å elske barna sine som de er.....
Betingelsesløst.....
Frihet - hva er det?
Jo Noe herlig, følbart, enkelt og gledesfyllt!
Jeg er fri til å føle, smake, våge å leve - fullt ut.
Jeg er fri til å si nei uten dårlig samvittighet.
Fri til å tørre å utforske livet..
Fri til å tro...
Fri til å ta imot alt som er bra for meg...
Fri fra ytre press, som sier du må jo det, eller det.
Jeg må ingenting jeg!!!
Denne friheten gir meg kraft til å leve, virkelig leve...
Uten drikkepress, sexpress, motepress, slankepress, og alle de andre formene for press.
Hvordan fikk jeg denne friheten?
Jeg bestemte meg for å gripe den - med begge hendene og beina i tillegg!
Den er min!
Det er mitt valg!
Og jeg er fri til å velge å gjøre - eller la vær!
Du kan også bli fri - men du må velge det selv....
Hilsen meg og Jesus
Villblomsten..
midt i en have full av vakre roser står hun..
hun skiller seg ut fra de vakre røde rosene
med sin egen uvanlige farge...
passer ikke inn.
Hun ser seg rundt og beundrer det hun ser,
og undrer seg på hvorfor hun ikke er som dem..?
Den skjøre tanken stiger opp, opp, opp,
høyt over haven,
høyt over skyene,
høyt over myriader av planeter,
og fanges opp av Ham som alltid lytter...
En stemme lyder i den stille brisen...
Elskede villblomsten min, jeg skapte deg slik...
Nettopp i denne haven har jeg plantet deg,
for en hensikt...
Det var aldri meningen at du skulle være slik som alle andre,
og de andre er ikke så like som du tror..
Men du er spesiell, unik, sterk og vakker -
akkurat slik som jeg tegnet deg på mitt arkitektbord ..
Du skal være den du er....
Tro..
Et vanskelig ord
Hva tror du?
Tror du på kun det du kan se med det blotte øyet..?
Eller tror du på noe utenfor deg selv?
Om du tror at ikke noe bra kommer til å skje - får du rett?
Har en lov til å ha tro på seg selv..eller står den berømte janteloven der med brede ben og roper deg opp i ansiktet?
Hvis en velger å tro på noe fullt ut - får det konsekvenser.
Hvis du tror at du er verdifull, må du jo behandle deg selv deretter og møte livets berg og dalbaner med den instillingen.
Hvis du tror på noe krever det handling. En tro uten gjerninger er en død tro - hva skal du med den?
Selv tror jeg på Gud, og hele Bibelen. Galskap? Kanskje...men det har jeg valgt selv, og handlet deretter.
Andre tror på så mangt - og handler etter det. "På frukten skal treet kjennes" står det et sted.
Hva slagt frukt kommer utifra mitt tros-tre? Er jeg kritisk, dømmende, bråsint og uforsonelig,
da får jeg kanskje inn forgiftet vann til trerøttene mine.... Og handlingene mine (frukten) blir deretter.
Men hvis jeg strekker meg ut etter rene, vakre gode impulser vil resultatet bli god frukt. Jeg tror vi må tørre å tro - og å handle deretter.
Håp..
Hva er det?
Håp har noe positivt i seg... Det er en lengsel i ordet, en inderlighet..
Har man håpet, er man rik. Mister en det er en fattig og har mistet all forventning.
I Håpet er en spire av tro - et lite frø som ligger der og venter på å få næring..
"Jeg håper dette går bra" - i denne setningen ligger det spor av frykt, nervøsitet og usikkerhet.
Hvis du velger å omforme setningen og legge sammen håp og tro, får du et fantastidk resultat. Håpet forvandles til tro og tro er full visshet. Da kan du si til deg selv ;"Jeg vet at dette går bra" og plutselig har du et helt annet utgangspunkt til situasjonen.
Vet du at ord har makt? Ord kan drepe, trykke ned, lamme, skremme - men de kan også oppmuntre, trøste, glede og gi liv. Velg dine ord med omhu, si dem høyt og stå fast på de ordene som gjør godt!
Kjærlighet...
Ubetinget kjærlighet - hva er det?
I dag er det så sjeldent at mange vet ikke at det eksisterer! Helt betingelsesløs kjærlighet gjør deg fri til å leve og puste fritt. Da tør du å håpe uten elementer av frykt, da tør du å tro i full visshet - Da tør du å elske uten forbehold og å la andre elske deg fullt ut. Finnes denne kjærligheten? Jepp! Jeg har funnet den - det var ikke lett, fordi jeg var fanget i dårlge erfaringer. Den var der hele tiden, men jeg turte ikke å håpe at den var reell - eller å tro at den var tilgjengelig for meg.
Den var så fremmed at jeg heller trakk meg unna. For godt til å være sant! Men et sted inne i meg lå det en lengsel, et håp, en liten spire.....kunne det være sant?
Jeg valgte å la håpet bli til tro - og troen ble sterkere og sterkere jo mere jeg brukte den, og nå har jeg full visshet om at jeg er elsket med en betingelsesløs kjærlighet. Jeg er fri til å leve, puste og å være meg selv uten frykt, skam og anklagelser.
Hvem er det som elsker meg på den måten?
Jo -Håpets Gud - Troens opphavsmann. og dn fullkomne kjærligheten i egen person Jesus Kristus.
"For så høyt har Gud elsket verden,
at han gav sin eneste sønn til verden,
for at hver den som tror på Ham ikke skal
gå fortapt - men ha evig LIV!"
Datter...
Du er det vakreste jeg vet..
Et besynderlig oppkomme av personligheter..
Den ene dagen en sprudlende snakkeboble,
den neste en innesluttet kreasjon...
Det forundrer et mammahjerte hvordan du i det ene øyeblikket ler,
for så å bråsnu og kaste ut din frustrasjon imot meg...
Du er et herlig oppkomme av ideer og tanker,
så voksen i det ene øyeblikket,
så bitteliten i det neste..
Hele ansiktet ditt speiler et spekter av følelser når du snakker.
Jeg må konsentrere meg for å høre hva du prøver å si -
også bak ordene dine,
imens hele fjeset ditt lever og speiler ditt indre vesen..
"Du skjønner ingenting!" -
hmm, jeg skjønner mer enn du tror, men velger å skjule det...
For jeg er så heldig,
min datter våger å kommunisere med meg -
på godt og vondt..
Jeg elsker de lange dype samtalene..
de strålende øynene når du er engasjert,
det strålende smilet som får øynene dine til å glitre..
Du er vakker, både på innsiden og utsiden -
og vet det egentlig ikke...
Kanskje det er det som gjør deg så vakker..?
Min vakre datter, du vet ikke hvor usigelig viktig du er for meg...
Jeg prøver å si det, men vet ikke om ordene synker inn...
Jeg er så glad for at det var vi som fikk nettopp deg!
Er så glad at du ble født jenta mi!
Min vakre datter...
Så er den der igjen..
frykten ligger på lur.
Som en tiger, i ett med omgivelsene,
nesten usynlig ligger den der på lur...
Den spenner musklene og gjør seg klar til angrep...
Byttet aner fare..
en indre udefinerbar uro..
Det er fare i luften.
Frykten gjør seg klar..
venter på det rette øyeblikket..
Så er den i luften, i et sprang er den der...
Den tar strupetak på sitt bytte,
og stenger av lufttilførselen...
Hodet blir uklart..
vanskelig å tenke klart...
En blir desorientert,
og forsvarsløs...
Tanken på å gi opp streifet byttet..
men så..med et velrettet spark,
kaster hun frykten av seg og reiser seg!
Hun ser frykten rett i hvitøyet,
de stirrer på hverandre en stund...
Frykten som var som et skremmende villdyr
blir avslørt,
og tilbake ligger kun minnet om den...
Byttet står igjen - seirende som alltid,
hun ser ikke at bak henne står han som jagde frykten bort.
Han står der sterk, muskuløs, og vakker -
igjen har Løven av Juda vist sin styrke!!!
Glede....
En boblende følelse langt inne i mellomgulvet..
det presser seg på
må bare opp og ut!
Gleden er som en rus...
den får deg høyere og høyere.
Det kiler i magen..
Det suser for ørene...
En ser ikke klart..
En tenker ikke klart..
ALT oppslukes når gleden får renne rundt på innsiden..
Sorg..
En svart sky.
Den dekker til alle gode ting..
Som en tykt, svart og kvelende teppe...
Sorgen gjør en blind..
den gjør en døv..
sikringen går og alt slåes av..
ALT oppslukes når sorgen får krype rundt på innsiden...
Kjærlighet..
En varm, trygg og betingelsesløs kraft.
Den dekker over alle de vonde tingene..
Den føder tilgivelse..
Av seg selv og andre..
Den skaper liv , glede og latter..
ALT oppslukes, både gleder og sorger når kjærligheten
får bevege seg til alle celler i en varm og levende kropp...
Jeg elsker Løven av Juda!!!!
Han er min beskytter,
han er min trøst,
han er min leder,
han er min styrke,
han er min visdom,
han er min kraft,
så lenge jeg holder meg til Ham - er jeg alltid trygg!!
På tide med en situasjonsrapport kanskje? Vel, nå har jeg fullført 4 uker på diett... savner vanlig mat egentlig, men jeg er fryktelig sta når jeg først har bestemt meg! Over 8 kilo er vekk - det blir sånn ca 16- 17 pakker med melange det....Da er det bare resten igjen. Har begynt å få tilbake formen, humøret og energien igjen. Var en tur og trente i dag, og det var faktisk skikkelig deilig! Tidligere har jeg ikke orket noenting og blitt verre etter det minste forsøk på å bevege meg. Så da er det vel bare å fortsette som jeg har gjort, med spesialmat og en rolig tilnærming til trening så får vi se....
Er ihvertfall periodisk optimist!!
Jepp! Jepp!
Som i et speil er jeg tilskuer til verdens drama..
Det er lettere å observere på den måten.
I speilet ser jeg meg selv gjøre og si ting,
for så og vurdere med et kritisk blikk....
Livet som utfolder seg i speilet er besynderlig.
"Hvorfor sa jeg det? "
Eller - "den situasjonen var urettferdig..!"
Et bilde lar seg lett analysere.
Kan en virkelig være reell og objektiv?
- Eller blir en distansert og kald i forhold til det en ser..?
Det er trygt å observere på avstand,
- for da trenger en ikke å kjenne på følelser.
Det er nesten som å se en film,
det er noen andre som beveger seg på livets scene.
Men en dag oppdager en at det er en selvder inne,
og går inn i speilet ...
Det er da en finner ut hvem en virkelig er.
Og det er da en våger å møte livet sånn som det er...
En dag er i emning,
Der en må ta skrittet fullt ut og møte seg selv...
Men du verden så trygt det er å bare være en observatør i speilet....
Denne harde, kalde overflaten som stenger fra å føle,
og er som en beskyttende overflate som er ugjennomtrengelig.
Kan noen være så snill å knuse speilet...?
Hun sitter der i hagen, håret skjuler ansiktet.
Det er ikke mulig for andre å se hennes tårer..
Plutselig kjenner hun en våt snute..
Myk pels imot sommernaken hud...
Hun lar fingrene gli gjennom den myke pelsen..
I det hun løfter litt på hodet,
møter hun det brune blikket til sin beste venn..
I hans øyne ser hun en betingelsesløs aksept.
"Det har skjedd igjen" hvisker hun..
Hunden trykker seg nærmere inntil henne,
som for å varme hennes frosne hjerte..
Hun legger hodet inntil ham,
og de bare sitter der...
Tiden går..
Den er ikke viktig...
Det er bare de to,
og alle de vonde ordene som hun ikke kan dele med noen andre....
Og i det hun lar fingrene gli gjennom den myke pelsen igjen,
er det som om smerten, sorgen og skammen,
nærmest absorberes av hans betingelsesløse kjærlighet.
Hun har lært at Gud skulle sende engler for å passe på henne og bevare henne,
i dette øyeblikket forstår hun,
at hennes beste venn og trøster,
er en engel forkledd som verdens vakreste hund...
Takk King - for at du hjalp en jente til å overleve.
En dag var du plutselig der.
Du hadde vært der en stund, men jeg hadde ikke sett deg,
ikke sånn på ordentlig..
Jeg hadde lukket mitt hjerte og sinn for muligheten...
Dagene, ukene, månedene gikk..
men du gikk ikke..
Jeg forsøkte å holde tilbake,
ville ikke bli såret igjen...
Men der var du.
Uten krav..
Uten forventninger..
Uten å ville fortære meg..
Så jeg velger å sette hjertdøra ulåst..
Ikke på gløtt - men ulåst...
Så får vi se,
om du våger å gå inn...
Og se rotet, kaoset og alle de ødelagte tingene.
Kanskje du ikke ser dem ,
men heller alt det vakre som også fyller rommet.
Alle drømmene,
alle sangene,
alle lattersalvene,
duften av fremtid og håp?
For jeg har trukket fra gardinene,
funnet frem feiekosten,
og slipper inn solen og varmen i livet igjen.
En ny dag er i emning....
en dag fyllt med nye toner -
himmelske toner,
en duft av vår!
Om du leter..
med et våkent øye..
Og lytter..
med et åpent øre..
Vil du alltid se
at inni det hardeste skall..
finnes et mykt,
varmt og bankende hjerte.
Mitt steinhjerte forsvant..
da jeg møtte ekte kjærlighet,
ekte omsorg,
ekte barmhjertighet...
Men stenen truer
med å mure det inne igjen....
Ikke slå meg mer..
med vonde ord..
Ikke kvel meg,
med ditt blikk..
Ikke hold meg tilbake,
med usagte trusler...
Ikke skrem meg
inn i mørket i stenen igjen...
La meg leve..
med et mykt hjerte..
Som banker for meg selv,
og alle rundt meg..
Et hjerte som våger å elske,
uten frykt...
Her er mitt hjerte.......
I rommet er det stille..
de myke bamsene venter..
En kan nesten merke at alt i rommet
holder pusten..
Ingen søvnige sukk..
Ingen barnelatter..
Ingen piruetter i ballerinakjole..
Det er tomt - og stille..
Hvor er hun..?
Hvem er hun..?
Det eneste som er igjen
er en liten rosa sko med blonder på....
Den ligger der på siden,
har falt av i alt hastverket...
Hun hadde fått den av mamma.
Nå ligger den der ensom og venter...
Så brytes stillheten...
Inn virvler et vakkert vesen innhyllet i tyll..
Rommet fylles med trillende latter,
og ivrige bevegelser..
Mamma! - Jeg fant den!
Jeg fant skoen min!
Rommet faller til ro igjen
idet døren lukkes bak et bustehode
på vei til dagens gjøremål....
Lenge siden jeg har skrevet noe her nå - uff som tiden flyr! Hva har skjedd siden sist..? Tja - ikke stort egentlig, går fortsatt på diett da. Er på dag 10 nå - syns jeg er flink egentlig. Har mere energi og er ikke så mannevond lenger.
Dura opp på vekta på tirsdag etter en uke på diett og fikk meg en skikkelig overraskelse ;-) 4,8 kilo er borte - på en uke!
Utrolig...
Skal fortsette med dette til spekklaget er vekk ja :-) Ellers da..? Har fått litt prestasjonsangst etter for mye skryt av "diktene " mine, prøver å riste det av meg. Merkelig at en ikke bare kan ta til seg rosen og vandre glad videre?!
Vel, tror ikke jeg er alene om å surre sånn.
Kommer vel snart noen undrende ord igjen - har dem på tunga - hehe!
Snakkes!
Jeg lengter..
etter mykt gress mellom tærne,
etter duften av blomster,
etter varme dager,
etter friheten..
Jeg lengter..
etter varme smil,
ekte mennesker,
latter og omsorg..
etter å danse med de glade..
Jeg lengter..
etter å finne dette "noe",
dette som setter en fri..
etter lyse og vakre minner,
etter å igjen kunne fryde meg
over livet...
Tenkte jeg skulle informere eventuelle interreserte om hvordan det går med dietten min - den som skulle hjelpe meg til å få helsa- og vekta på rett kjøl igjen :-) Vel - jeg er ikke sulten lenger - Hallelujah for det! Det er alså dag fem..igår var jeg rett og slett mannevond. Er ikke sulten som sagt, men så fysen.....!!! Rundt meg gomles det på pizza, sjokolade, frukt, taffelstiks osv - og det lukter himmelsk... Tror egentlig jeg til og med hadde lyst på ting som jeg ikke liker engang ....erre muuuuulig alså!?
Vel - i dag er det lørdag og da vanker det mere godsaker i stua - lørdag er nemlig kosedagen i familien. Gjett hvem som da må lage kosen..jaja, håper det gir seg snart - fysinga alså :-) Blir spennende å se på tirsdag om denne vekta mi kan produsere noen gode tall.
Vil nok holde deg informert skjønner du ;-)
Dagens meny;
Frokost. 1 Skive Softbrød med ost og nøtter
Lunsj. Kyllingbiter i karrysalat
Middag. Spansk tapas
Kvelds. Creme cappicino
Nam - nam!!
Det er morgen - igjen..
Jeg åpner øynene og ser på deg..
Du strekker hånden ut mot meg..
I søvne er du like bevisst på mitt nærvær.
Hånda di søker kontakt - nærhet..
Ingen krav, ingen skjult agenda..
Bare nærhet..
Du mumler at du elsker meg
og sover videre..
Jeg ligger der og kjenner på hvor godt det er
å bli elsket betingelsesløst -
selv av en mann som sover ...
Fotsporene
